Tabuting og slikt

Jeg føler dette er litt tabu å si. Som om jeg plutselig skulle bust ut med at jeg sjekker yr.no hver morgen, eller at jeg ikke har pusset tennene i dag tidlig. Så ille er det heldigvis ikke. Men likevel, for meg er det faktisk fullstendig, tvers igjenom alvor. Saken er den at jeg rett og slett ikke har fått sommerferie-følelse. ingen kriblende sommerfugler, ingen gledeshopp på grønne gressplener.

Det føles mer som om jeg har havnet i en evig helg, noe som ikke er så ille det heller. Men det er jo ikke helt det samme som feriefølelsen. Den virkelig ekte, sterke sommerferie følelsen. Den du får når du sitter ute i sola og spiser is, den du får når du ligger på brygga i bikini og skravler med venner. Den du får når du går ut klokka ellve på kvelden og det fortsatt er så varmt at du nesten ikke trenger jakke. Okei, nok sentimentalitet. Poenget er at jeg vil ha den følelsen, og helst så fort som mulig, det er faen meg bare 7 uker igjen! (eller er det 8?).

Mens jeg venter på at det skal bli sommer skal jeg iallefall nyte min eviglange helgefølelse. Det er faktisk ikke så ille det heller.

Jeg er tilbake.

Igår sov jeg til klokka halv to, og våknet sjokkert over at ikke de 78633 småfuglene som bor utenfor vinduet mitt hadde klart å vekke meg med pipekonsertene sine. En god start på dagen.

Jeg har masse bilder, men akkurat nå er jeg for lat til å legge dem inn her, så det får bli litt senere. Men jeg har hatt det supert, og det var deprimerende å komme hjem til regn i Norge, as always. Dessuten har jeg en svær koffert som ligger oppe på rommet og venter på å bli pakket ut, problemet er at jeg hater å pakke ut. Derfor velger jeg å inntil videre ignorere det faktum at den ligger der.

men til tross for kofferten, regnet og at min planlagte joggetur henger i en tynn tråd, er jeg glad. Fordi det er masse gøy å se fram til, og fordi jeg elsker sommerferie.

Og for å skifte tema for 14. gang i dette blogginnlegget: er det bare jeg som irriterer meg grenseløst over at panneluggen ofte "deler" seg på midten? Eller er det kanskje bare ett fenomen som forekomer i mitt hår? Det gjør meg så sint at jeg får lyst til å gå berserk med saksa (igjen), men tanken på å bli batman (igjen) stopper meg. Heldigvis.

Nå skal jeg ut i støvler og regntøy, legge meg under parasollen, sette på sommermusikk og late som det er sol. Ha en fin dag.

KIOSK

Kostholdet mitt består for tiden av en blanding av tørre knekkebrød og Lerum husholdningssaft. Jeg må si jeg virkelig har fått øynene opp for denne blanding, selv om den kanskje ikke gir rom for de store variasjonene.



Men idag skal jeg ikke spise knekkebrød. Idag skal jeg spise vafler. 878743 vafler. Eller, jeg skal kanskje ikke spise dem, men jeg skal lage de. Noe jeg ser fram til, fordi jeg elsker å lage vafler, og å betjene (sure?) kunder, og å bli innvadert av horder med veps som også har lyst på vafler. Men jeg ser lyset i enden av tunnelen - tysklandstur på mandag. Det kan bli bra! Tyskland høres jo egentlig ganske kjipt ut da, men jeg kommer til å kose livet ut av meg uansett. Så det så.





Anyways. Jeg har snoka på internett, se hva jeg fant:

Jeg er jævlig redd for utedoer.

Fjord og fjell. Og meg og Kristina.

KIOSK. haha

Kaktus

I dag har jeg kjøpt min første blomst! (okei, kaktus). Den stod der i blomsterbutikken og ropte på meg, iallefall ropte den littegrann etter at Linn hadde satt den oppi en søt potte og puttet en fin liten sommerfugl oppi. Kaktusen er så fin at den har fått fire navn, og skal stå i vinduetslik at jeg ser den hver dag når jeg våkner. Det var selvsagt ingen andre enn Linn Therese som greide å selge meg en kaktus, selgerskills til deg!

Jeg har ellers bedrevet dagen med litt powershopping, faktisk litt andre ting enn kaktuser også.
Og jeg har greid å spise bare to is, noe som vil tilsi at hvis jeg fortsetter denne positive tendensen, kommer det til å ta to år mer enn jeg har beregna før jeg må trille istede for å gå. Jippi! Siden jeg har vært så flink betyr det selvfølgelig at jeg kan spise enda mer sjokolade, hadde det ikke vært for at jeg startet mitt nye og bedre liv for cirka 23 minutter siden. Sukk.

Jeg er kulere enn deg, for jeg har blå solbriller.





















Meg og min Kjære/kaktus.



Nå må jeg gå og beundre kaktusen min. Den er så vakker.
Snart blir det kanskje en hel kaktusfamilie i vinduet mitt.
Alle dere som ikke har kaktus: Suckers!! Aner ikke all moroa dere går glipp av...

Atlanterhavet med tid

ja, ja, ja! Jeg kom ikke opp i muntlig! Lykke!

Samtidig er det litt rart også. De første 5 minuttene var det bare lykke, helt til jeg tenkte: okei, hva gjør jeg nå? Et helt atlanterhav med tid fyllte seg opp foran/rundt meg. Jeg har gått utifra det verste og derfor ikke lagt mange planer for helgen, så nå strekken den seg ut foran meg som uendelig. Men jeg skal nok alltids klare meg! Kanskje jeg til og med skal få meg en hobby? Eller, ved nærmere ettertanke tror jeg vi dropper det, noe må jeg gjøre når jeg er pensjonist også. Det jeg derimot skal gjøre er å be om godt vær, slik at jeg kan få litt god, gammeldags sommerferie-følelse. Den er nemlig ikke kommet helt enda.

Dagen idag har jeg fyllt opp med konsert faktisk, sammen med koret og en aldri så liten solistsang. Etterpå ble det kinamat (hva ellers?), alltid like koselig. ! Nå skal jeg la kyllingen godgjøre seg i magen (yummy!). Kanskje blir det litt trening senere (dette sier jeg ikke for å imponere, trener alltid fredagskveld...haha), eventuellt litt party, det er jo tross alt ferie!

Meningen med livet. (Stranda altså, ikke random tyske turister)

Finnes det noe som er enklere gjort enn sagt?

Nå har jeg kanskje sommerferie, med mindre telefonen ringer klokka ni i morgen med beskjed om at jeg har kommet opp. Men det gjør den ikke. Håper jeg.
For jeg vil spise is, og jeg vil så definitivt ikke pugge naturfag.

Det irriterer meg å ikke vite om helga blir himmel eller helvette. Og når vi er inne på irriterende ting: er det bare meg som legger merke til hvor mange irriterende/rare/slitsomme/sære folk det alltid er på busser? Føler at jeg har en lei tendens til alltid å sette meg i nærheten av denne kategorien personer. Som den gangen jeg skulle ta nattbussen hjem fra oslo, og ipoden var død. Etter cirka 10 minutter hører jeg den monstersnorkingen fra personen i setet bak meg, bare det å tenke tilbake på det gjør meg fysisk kvalm. Å sitte 6 timer på buss og høre på kroppslydene til denne personen... Og som om det ikke skulle være nok sitter det en gammel mann foran meg og hoster konstant, i tillegg til at han spiser noe som lukter omtrent som kaninen min da den hadde vært død i en uke. Jeg burde skjønt hvorfor plassen der jeg satt var ledig, mens resten av bussen var full. Det aner meg at det er personer som dem som skal saksøkes dersom jeg får nerveproblemer. Heldigvis ble det etter x antall timer (!) ledig en annen plass, og jeg trampet demonstrativt bak i bussen, mens jeg sendte killerblikk i hytt og pine. Aldri mer nattbussen uten sov-i-ro, fungerende musikk, hørselvern, våpen og ammunisjon. Og sterke medikamenter. Aldri.

Jeg hater:

0 kommentarer



Lillesøstra mi har ei blokkfløyte, og hun er ikke redd for å bruke den!
Men kommenter, og jeg skal spare dere.

For å illustrere smerten/frykten/torturen:

Random.

http://ikkepedia.org/wiki/Kronisk_Uryddighetssyndrom

Jeg ser meg rundt. Kjenner meg så absolutt ikke igjen. Det jeg har rundt meg er det man kaller naturlig kaos, som faller innenfor en helt annen kategori.

haha.

slenger innpå ett par gamle og mindre gamle bilder sånn når jeg først er i gang. Enjoy.

Random dag på hotell.

Ord blir unødvendige i en slik setting.

"Åh, faen, stemmene i hodet" vekk, vekk, vekk!

dramatiske hendelser.

Nå er det lenge siden jeg har blogget, føler med alle dere som ikke har fått tatt del i mitt svært begivenhetsrike liv. Men det er håp, jeg er tilbake på bloggen.

I helga var jeg vært på fjelltur med ett par venner, hadde ikke tenkt å la litt småregn stoppe oss. Men så kom det tåke, og her snakker vi ikke sånn lett tåke som bare gjør ting en smule mer utydelig, men heller ikke-se-ting-5 meter unna- tåke. Jeg vurderte å ringe politi/ambulanse/brannbil/helikopter, men så bestemte vi oss for å finne en hytte istede. 5 timer senere. En sliten, våt, trøtt og lettere svett Ingrid kommer hjem, og jeg spør meg selv hvorfor jeg frivillig utsetter meg selv for slike ting? Vel, jeg tror ikke det fins noe fornuftig svar på det spørsmålet, annet enn at jeg :
a) ikke vet mitt eget beste
b) overvurderer min egen retningssans og evne til å orientere meg
c) alt går bra så lenge mobilen er med (innmari smart når du befinner deg utenfor områder med dekning).

Livet mitt er virkelig traumatisk.