Perspektiv

Nå sitter jeg altså på jobb (igjen).
Haha, føler det er bare da jeg har tid til å blogge. Igår jobbet jeg ca. 11 timer, men i dag er det heldigvis "bare" 8! Ellers er jeg litt alvorlig stressa med tanke på diverse prøver neste uke, så får satse på at det blir litt tid til å lese innimellom jobbing.

Siden jeg har tilbrakt de siste døgnene i en form for jobbkoma har jeg heller lite spennende å fortelle om sånn for øyblikket. I kveld skal jeg sannsynligvis lese til prøve, og kanskje det blir litt trening. Også må jeg få begynt med forbredinger til oppussing, handywoman!

I går da jeg satt og hivde i meg litt middag før jeg skulle på jobbvakt nr. 2 fikk jeg virkelig litt perspektiv på livet. I lokalavisa stod det en sak om en gutt som hadde blitt lam fra livet og ned i en skiulykke. Hadde hørt om det, men aldri visst hvem det var eller noe slikt. Tenk, bare 15 år gammel også plutselig blir hele livet ditt snudd opp ned. Alt det man tar for gitt, som å gå opp en trapp, eller ta seg en løpetur blir plutselig helt fysisk umulig. Og saken er jo den at det kunne jo liksågodt vært meg! Eller hvem som helst andre. Jeg håper virkelig at leger finner en måte slik at han, og alle andre får muligheten til å kunne gå igjen. Og at han uansett klarer å få noe positivt ut av livet og situasjonen sin, og at han får det bra selv om han har mange utfordringer foran seg. Jeg tror mange av oss kan bli mye flinkere til å huske på hvor heldige vi er som har bein vi kan gå på, jeg skal iallefall prøve det.

Så var det tilbake til jobb og sosiologi.